Venner for livet

Marianne og Anne Lill, bestevenner

Da de delte en forbudt sigarett i fjæra i Hundvåg som 13-åringer, ble vennskapet mellom Marianne Bokn og Anne Lill Nordbø beseglet. Nå har det gått 40 år siden første møtet, og vennskapet har bare vokst seg sterkere:
– Vi har stått gjennom både kriser og gleder, og vi kommer alltid til å være der for hverandre.


Navn
Marianne Bokn
Alder
53
År med MS
3
Liker
Trene, barnebarn, konserter

Det er en strålende vårdag på Hundvåg utenfor Stavanger, og de to vennene Marianne Bokn og Anne Lill Nordbø bor bare noen hundre meter fra hverandre. Anne Lill, som til daglig driver et firma med ektemannen, sier spøkefullt om Marianne, som har MS:

– Hun flyttet til Hundvåg før det var helt bygget ut. Det var ikke så mye bebyggelse her da. Det er egentlig bare tre måneder mellom oss, men jeg liker å si at Marianne er ett år eldre enn meg, men det er jo bare en sånn spøk vi har mellom hverandre.

Anne Lill snakker fort og entusiastisk om venninnen sin.

– Marianne er alltid blid. Jeg tror ikke jeg har sett henne sur. Hun er positiv og empatisk, og hun snakker ofte med hele seg. I tillegg er hun enormt dedikert. Hun har i voksen alder tatt brunt belte i karate, det er liksom ikke noe enten eller med henne. Når hun bestemmer seg for noe, går hun inn i det med hele seg. Om ikke lenge skal hun også løpe maraton. Hun er rett og slett helt rå, den dama!

– Hva liker dere å gjøre sammen?

– Vi snakker om alt det som engasjerer oss. Om familie. Om venner. Vi er jo veldig tett på hverandre, med alt det innebærer. Vi er forresten veldig opptatt av familien våre. Nå er det også slik at Mariannes ektemann Egil fikk en alvorlig svulst for noen år siden. Han hadde en operasjon, og den var vellykket, men de fikk ikke fjernet alt. Det betyr at de aldri kan være helt trygge. Det er klart at det var en enorm belastning for familien. Marianne har MS og ektemannen med en alvorlig sykdom – det er ikke bare-bare.

Anne Lill har vanskelig for å holde tårene tilbake når hun forteller.

– Jeg tenker at Marianne nok har tunge stunder, men hun klager liksom aldri. Jeg vet jo at hun er redd noen ganger, men det er ikke der fokuset hennes ligger.

Lever i nuet

– Ja, om ti år kan jeg sitte i rullestol. Men i dag gjør jeg ikke det. Og det sier jeg til meg selv hver eneste dag.

Marianne Bokn har altså MS, og er engasjert:

– Dersom jeg gikk og tenkte på at jeg skulle bli syk hver eneste dag så tror jeg at jeg hadde blitt mye sykere. Sånn kan det ikke være. Jeg lever i nuet, og det tror jeg er mye av grunnen til at jeg takler sykdommen så bra. Samtidig er den støtten jeg har av venner og familie enormt viktig for meg. For noen år siden begynte jeg også å trene veldig aktivt. Ikke bittelitt, men skikkelig mye. Flere ganger i uken er jeg oppe klokken fem om morgenen, før jeg drar for å trene karate. I tillegg går jeg rundt Moavannet flere ganger i uka – det er rundt tre kilometer. Jeg går to runder hver gang. Om jeg blir sliten? Joda, jeg gjør det også. Men treningen gir meg så enormt mye at det er dumt av meg å la være. Jeg har så utrolig stor glede av treningen. Og det gir meg overskudd.

– Forholdet mellom meg og Anne Lill er helt spesielt. Vi har fulgt hverandre i oppturer og nedturer, og vi viker ikke på noen ting. Selv om ting er vanskelige, så er vi der for hverandre. Jeg kan ringe Anne Lill når som helst, og hun er der for meg. Jeg kan banke på døra hennes midt på natta, og hun er der. Hun betyr masse for meg, sier Marianne Bokn, og fortsetter:

– Mannen min Egil fikk en sykdomsdiagnose for syv år siden. Han fikk en hjernesvulst, og han ble veldig syk. Da var vi plutselig to i familien som var veldig syke. Men det er rart med det. Vi har lært oss å leve med det, og jeg vil si at vi har lært oss å leve godt med det. Vi har masse galgenhumor, og noen ganger så spøker vi med hvem som er sykest. Da sier jeg til Egil: Trekker du kreftkortet nå? Da svarer han tilbake: Trekker du MS-kortet nå? Så bryter vi sammen i latter.

– Vi har ikke tid til å grave oss ned i elendigheten, og det tror jeg har vært en overlevelsesteknikk for oss.

– Det er jo slik at om ti år kan jeg sitte i rullestol, men akkurat nå så gjør jeg det ikke, og det tenker jeg på hver eneste dag – det at jeg faktisk er så frisk som det er mulig å være, selv om jeg har MS. Og det er fordi jeg har familie og venner rundt meg. Og Anne Lill. Det gjør meg svært takknemlig. Jeg synes jeg har et godt liv, sier Marianne.