Jeg har så mye i livet mitt som gjør meg glad

Anne Britt og Anders, ektepar

Anne Britt Thorkildsby reiser over hele verden for å holde foredrag om hvordan man skal gjøre den praktiske hverdagen enklere for folk med ulike funksjonshemminger. Selv om hun har MS, nekter hun å la sykdommen styre valgene hun tar.


Navn
Anne Britt Thorkildsby
Alder
41
År med MS
18
Liker
Trene, blomster, tantebarn

Sprudler av entusiasme

– Dere fant frem?
Anne Britt Thorkildsby, som til daglig jobber som førsteamanuensis på Norsk forskningslaboratorium for universell utforming ved NTNU på Gjøvik, kikker ut av døra i det koselige huset sitt på Kapp, noen kilometers kjøring fra Gjøvik. Hun har kortklipt, blond punkesveis, knallrøde lepper og et klart, blått blikk. Det er helt umulig å ikke legge merke til Anne Britt, hun sprudler av entusiasme.

Hun snakker lett og uanstrengt. Katten Gräddnos nekter å flytte seg fra matmors nærhet, og vekker latter når den står og skraper på døra for å komme inn. Katten er jo litt som barnet vårt, sier Anne Britt kjærlig, og forteller:

– Vi flyttet hit for cirka to år siden, og vi elsker å bo her. Nå bor vi nær arbeidsplassen min ved NTNU Gjøvik, og nær der hvor Anders (ektemannen journ.anm.) jobber. Vi har jo vært i Sverige og studert, så da vi kom tilbake til Norge var det viktig å finne et sted som vi begge kunne lande litt i. Det føler jeg at vi har funnet her. Dessuten er alt på ett plan, og siden jeg har droppfot er det også praktisk for meg.

– Det å leve med MS er jo en utfordring, men man må selv lage hverdagen slik at man har kontroll over den. Man må på en måte eie diagnosen sin. For meg så betyr det at jeg må gjøre noen tilpasninger, men jeg lever jo livet mitt som en hvem som helst annen.. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg ikke føler meg svekket av diagnosen, jeg bruker den som en styrke.

– Jeg har vært gjennom ganske mye. Da jeg ble ordentlig syk første gang ble jeg blind, og jeg ble delvis paralysert, slik at jeg måtte lære meg å gå igjen. Det er nesten ikke måte på hva jeg har vært gjennom. Men jeg har tatt en og en ting av gangen, og jeg tenker alltid «det kunne vært jævligere».
Anne Britt ler litt av seg selv, men det er jo ikke usant, sier hun: Ting kan jo alltid være verre.

Optimist av natur

– Jeg har nok en personlighet som er veldig optimistisk. Jeg har siden jeg var liten vært en problemløser. Jeg liker å løse ting. Så når jeg blir spurt om «født sånn eller blitt sånn», tenker jeg at jeg nok er født sånn. Jeg er opptatt av de små tingene: Å gjennomføre tjue minutter på crosstrainer, det gjør meg lykkelig. Når jeg har levert en ny forskningsartikkel, da blir jeg lykkelig. Det å møte folk gjør meg glad.

– Blir du lei deg av noe?

– Ja, jeg gjør jo det også. Jeg er ikke så flink til å ta imot. Når folk misforstår blir jeg lei meg. Når folk absolutt skal hjelpe meg med ting jeg utmerket godt klarer selv blir jeg lei meg, for selv om jeg har en diagnose, så er jeg operativ. Jeg har jo ikke tatovert inn i pannen at jeg har MS.

– Mannen min, Anders, gjør ikke noe forskjell på meg selv om jeg har denne diagnosen, han behandler meg som et vanlig (med)menneske. Det vil jeg at andre også skal gjøre.

– Ja, apropos, Anders, han har betydd enormt mye for meg, jeg har vært så heldig at jeg i ham har møtt verdens beste svenske. Det sier jeg til alle som vil høre på. Det er jo en litt spesiell historie mellom meg og ham. Vi møttes gjennom en dating-nettside som heter «Happy Pancake», som er stor i Sverige. Jeg bodde der på den tiden. Så skrev vi lange eposter fram og tilbake, før vi møttes etter en måneds tid. Men da følte vi egentlig at vi kjente hverandre godt gjennom brevutvekslingen – at vi nesten ble kjærester med én gang.
Anders skyter inn:

– Vi møttes første gangen på Høtorget i Borås (i Sverige journ.anm.), og da jeg spurte henne om hvordan jeg skulle kjenne henne igjen, svarte hun: Jeg er hun med vind i håret, sier Anders og smiler.

– Siden har det vært oss.

Han fortsetter:

– Egentlig føler jeg at Anne Britts diagnose har fått meg til å vokse som menneske. Den har gjort at jeg er mer til stede i livet. Og vi trenger hverandre til forskjellige ting, det er jo ikke sånn at jeg hjelper Anne Britt med alt, hun er også min støtte i mange ting. Men vi er nok alt for hverandre: venner, kjærester, faglige støttespillere. Jeg tror rett og slett vi er en god match, vi har vært veldig heldige, begge to.